Anda Edward, litt av en karakter

En av de største gledene ved å bo på et lite småbruk, er dyrene. Det synes i hvert fall jeg. Det er aldri for mange firbeinte eller fjærkledde til at jeg kan bli bedre kjent med dem. Og kunne se dem som de bemerkelsesverdige individene de er. Anda Edward er et godt eksempel.

Edward kom til oss som en forholdsvis dvask og lat ung and på 7 uker. Han hadde allerede fått en flott fjærdrakt. Jeg gledet meg virkelig til han skulle utvikle sitt fulle potensial. Når jeg lukket øynene kunne jeg se for meg et vingespenn på 1,5 meter. Han skulle fly over kjøkkenhagen og lande elegant i dammen. Jeg forestilte meg at han skulle lette fra gjerdet ved paddocken. Ja, og fly høyt rundt skorsteinen på huset, før han lot seg seile på oppdriften langs veien. Kanskje en runde rundt låvebygget og så tilbake på tunet?

Anda Edward får Flyundervisning

Det ble aldri slik. Det gikk fire måneder og fremdeles kunne Edward ikke fly. Jeg prøvde meg på all tenkelig oppmuntring, men Edwards pessimisme var ukuelig. Til slutt dristet jeg meg til å gi ham flytimer. Joda, jeg var kanskje ikke det beste valget siden jeg flyr svært lite på egenhånd selv. Likevel viste det seg at min iherdige optimisme delvis utlignet Edwards pessimisme. Det gikk ikke mange dager før han prøvde seg på litt flaksing, når jeg løp rundt på tunet med Edward hevet så høyt over hodet mitt som jeg bare kunne klare.

De andre endene hadde for lengst lært å fly innen Edward og jeg begynte med flyundervisning. Det var kanskje følelsen av å ville være med i gjengen som bidro til at Edward sakte, men sikkert, tok mer initiativ til å ville prøve seg på egne vinger. Til de av dere som har sett albatrossen lande i tegneserien om Bernhard og Bianca, trenger jeg ikke si noe mer. Til dere andre; Det var ikke enkelt. Det var ikke elegant. Og det var ikke uten fare for liv og lemmer, både for Edward og de stakkars sjelene som måtte befinne seg i umiddelbar nærhet.

And med støttehjul

Om det hadde latt seg gjøre skulle jeg så inderlig gjerne ha utstyrt Anda Edward med støttehjul. Eller hjelm, for den saks skyld. Sånn i retrospekt, skulle han også hatt en støttekontakt som geleidet ham inn for landing med to røde markører, slik du ser på flyplassen. For Anda Edward lærte til slutt å fly, dessverre. Flyundervisningen gav så smått resultater. Han lettet, flakset som bare det og klarte å nå en høyde på to meter. All flaksingen slet ham snart ut, og tyngdekraften tok over. Det er her albatrossen nevnt tidligere, kommer inn i bildet.

Latskapen hadde Edward aldri lagt av seg. Han fant snart ut at det var lettere å flakse over større avstander, enn å gå. Lange avstander i Edwards øyne, så ut til å være alt over fire meter. Men han fløy sjelden mer enn femten meter, skal du vite. Jeg har bare sett ham fly lengre enn det en eneste gang. Det var da han ble skremt i været av en hund på besøk, og fløy i sin forskrekkelse over til naboen. Det ble han stående og vente på at jeg skulle bære ham hjem igjen.

Ikke parker bilen i flygebanen!

Hjemme på gården ble det snart etablert grunnleggende sikkerhetsrutiner. Enkel HMS som skulle sikre oss og Edward i forbindelse med hans sporadiske flyturer.

Flytt deg om Edward kommer flygende mot deg. Han klarer ikke å svinge.

Ikke oppmuntre Edward til å fly mer enn han selv tar initiativ til.

Ikke sett noe i veien for landing i dammen. Det er eneste plass Edward kan lande uten å slå seg.

Så var det en dag jeg hørte flaksing etterfulgt av et dunk og en klaskelyd, og enda mer flaksing. Jeg løp opp fra stallen og skjønte med én gang at jeg hadde parkert min VW Transporter på feil plass. Edward sto og svaiet på bakken, ganske fortumlet. Han hadde tydeligvis truffet frontruten for den var nå helt dekket av skitt som Edward måtte ha sluppet midt i all forskrekkelsen. Etter sporene i avføringen å dømme, så hadde Edward kavet vilt med beina for å støtte seg opp, men hektet foten fast i vindusviskeren og vrikket beinet. Nå haltet han.

Det er ikke lett å være and, det forstod jeg da. Jeg tror ikke Edward heller synes det. Nå var det nok med den dumme flygingen. I stedet fant Edward et annet tidsfordriv som passet ham mye bedre. Han skulle være pasient! Dette var en rolle som skapt for anda Edward. Jeg var heller ikke vanskelig å be, men min dårlige samvittighet for det med bilen. Jeg disket opp med frokost i redet, transport til og fra dammen, bilturer til dyrlegen, og annet stell og medisinering.