Har du noen gang hørt om kurasen Dexter? Det er de minste kuene du kan tenke deg. De aller minste er ikke mer enn 90 cm opp til ryggen. Det var en slik liten ku som kom til Småbruket Gård søndag 14. november i 2021. Vesle Ingeborg var bare åtte måneder gammel og veldig forsiktig av seg. Hun hadde tilbragt hele sommeren sammen med mammaen sin og de andre kuene og kalvene, hjemme på bondegården der hun ble født.
Valg av Dexter-ku
Ingeborg er opprinnelig fra en nydelig gård like ved Justøya, i Lillesand. Gården, som er eid og drevet av Olav Otto Skalle, har den mest fantastiske utsikt mot sjøen. Sommerbeitet strekker seg fra tunet oppe ved gården og helt ned til vannkanten. Om sommeren koser kuene seg med å vasse ut i fjæra og spise tang fra det salte vannet. Min dyrlege har vært på denne flotte gården mange ganger og falt pladask for de nydelige små kuene. Det var derfor han en dag sa til meg: Du må skaffe deg en liten Dexter!
Det var lenge siden det hadde vært en ku på Småbruket Gård. Kanskje var det på tide at det flyttet inn en ku på gården? En baby, en liten kvigekalv. Klart jeg måtte besøke denne fantastiske gården jeg etter hvert hadde hørt så mye om. Så, en kald vinterdag dro jeg for å se på Dexter-kuene. En av dem hadde et aldeles sjarmerende gemytt. Jeg visste, der og da, at om denne kuen fikk en datter, så ville jeg gjerne kjøpe kalven. Vesle Ingeborg kom til verden ikke så mange uker etter mitt besøk.
Barndommen i Lillesand
Jeg ville jo gjerne at kalven skulle få være hos sin mor til hun var stor nok til å klare seg selv, og det ville Olav Otto også. Det ble derfor bestemt at Ingeborg skulle bo på sommerbeite med sin mor og de andre kuene, frem til høsten, og jeg skulle komme på besøk av og til. Det ble snart tydelig at den vesle var betraktelig mer sky enn sin mor. Alle de andre kalvene kom meg i møte, da jeg besøkte dem på beite, men ikke Ingeborg. Hun holdt seg langt unna, tett inntil mammas mage.
Jeg klarte likevel å få tatt ett fint bilde av Ingeborg, denne første sommeren. Det at jeg måtte bruke en aldri så liten telelinse til å ta bildet, burde gitt meg et hint om at dette var en forsiktig liten frøken… Men bildet er herlig. Ser du ekstra nøye etter, vil du oppdage at hun har en liten melkebart på underleppen. For en mirakuløs liten skapning, er det rart at jeg smeltet fullstendig?
På reisefot
Jeg var litt usikker på om Ingeborg kom til å synes det var greit å flytte fra alle sine venner, da jeg skulle hente henne en frisk novembersøndag. Men hun var en snill liten pike og gikk pent inn i bilen og la seg ned. Der lå hun og kikket oppmerksomt rundt seg hele veien hjem. Hun var litt skeptisk da hun oppdaget at jeg ikke bare ville ha henne inn i bilen, men at jeg etter hvert også ville at hun skulle gå ut av bilen igjen. Jeg tror ikke det var innen rimelighetens grenser for Ingeborg, så hun bestemte seg likså godt for å bli i bilen en stund.
Ja, der satt vi. Liten kalv og nybakt kalvebonde, begge kikket vi nysgjerrig på hverandre. Hvem er egentlig dette merkelige vesenet som har kommet inn i mitt liv? Jeg er sikker på at også jeg tenkte noe i samme retning. Når Ingeborg følte seg klar, reiste hun seg og spankulerte inn i stallen som om hun alltid hadde bodd der.
Den første tiden på Småbruket Gård
Siden Ingeborg var den eneste på gården av sin art, var planen at hun skulle få bo sammen med hestene. De kunne holde hverandre med selskap. På den tiden hadde arbeidshestene Mattis og Rufus en stor felles bås. Jeg hadde delt av en del av båsen med en planke som var lav nok til at hestene ikke kom under, og høy nok til at vesle Ingeborg gjorde det. Tanken var at hun skulle kunne være med hestene når hun hadde lyst, og at hun kunne trekke seg tilbake hvis hun ville være i fred.
Det gikk ikke helt som planlagt, det der med at Ingeborg skulle kunne være i fred. Joda, hestene kom ikke inn til Ingeborg. Hønsa, derimot, de kom inn til Ingeborg. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde samme løsning for hønsa som jeg hadde ordnet for Ingeborg. Hønene skulle jo inn til hestene for å holde stallen fri for fluelarver, men de skulle også kunne slippe å finne seg i at hestene nappet dem i stjerten eller spiste høyet i rugekassene. Så hønene hadde også sitt fristed. Nå bestemte de seg for at det fristedet var sammen med Ingeborg.
Ingeborg og hestene
Vesle Ingeborg ble snart venner med hestene også, særlig Mattis. Mattis er som en stor trygg onkel for vesle Ingeborg. Når det regner kan hun stille seg nesten under magen hans og så holder hun seg varm og tørr. Og maten smaker visst aller best, dersom hun får spise sammen med Mattis. Hesten Rufus ser ikke ut til å ønske seg middagsgjester og kan finne på å nappe litt etter Ingeborg, men Mattis passer på og gir Rufus tydelig beskjed om å la Ingeborg være i fred.
Etter hvert vokste Ingeborg sine horn seg ganske store. Jeg tror hun synes det var veldig stas med horn, særlig den første tiden etter at de var utvokst. Alt skulle stanges. Vel, nesten alt. Mattis hadde rolig gjort det klart at han ikke var med på leken. Skjønt jeg tror aldri Ingeborg en gang tenkte på å prøve å stange ham. Men hornene kunne brukes til mye annet også. De er visst fine til å klø seg på ryggen med, og går vannbøtta tom, kan hun hekte hanken på en av hornene og ta med bøtta demonstrativt ut i luftegården.
Med Rufus var det litt annerledes. Ingeborg var uheldig og kom borti låret hans med en av hornene. Det var ingen skade skjedd, men gjett om Rufus ble arg! Med lynende øyne og ørene klistret bakover satte han et blikk i Ingeborg som gjorde at hun aldri mer nærmet seg Rufus med sine horn. Nå pleier Mattis å stå i midten, når de tre spiser mat sammen. Ro og fred har igjen senket seg over matfatet i stallen.
En ny venn
I slutten av mai 2023 flyttet en flott ungkar inn på Småbruket Gård. Kjekkasen var Dexter-stuten Nils. Nils hadde vært en forsiktig liten tass, da jeg hilste på ham første gang. Men jeg skal fortelle deg at det var futt i ham, da han ble sluppet inn i stallgangen her hjemme på gården. Han gikk bananas! Jeg ble med ett usikker på om dette var en god idé. Å skaffe seg en okse, mener jeg. Bevare meg vel.
Ingeborg hadde fått med seg det hele fra båsen sin. Nå rautet hun megetsigende, og jeg forsto. Jeg slapp henne ut i stallgangen og lot henne forklare stuten ett og annet. Det var et fascinerende skue. Alt det jeg hadde brukt måneder og år på å forklare til Ingeborg, videreformidlet hun til Nils på bare fem minutter. I løpet av disse få minuttene gikk han fra å være en berserk til å bli tøffelhelt. Der og da forsto jeg den fulle betydningen av ordet kuet. Og det måtte faktisk en ku til.
I disse dager er det ganske rosenrødt mellom Ingeborg og Nils. Paret venter sin første kalv om ikke lenge. Jeg gleder meg veldig til den lille kommer og lover å fortelle deg om det. Ellers, og du vil nesten ikke tro det, har Nils og Rufus blitt bestevenner!
Thanks for your interest, maybe you would like to read something else?
What about one of our last posts? You can also scroll through all our posts.
Bottle feeding baby lambs
Noe av det jeg liker best om våren er flaskefôring av tåtelam. Det er en vidunderlig mulighet til å …
Kalvetrening
Det er noe helt eget, når en liten kalv kommer til verden. Helt nyfødt og klar til å lære. Det er nå…
Hvert egg er en skatt
Nå skal du få se noe kult. Jeg vil gjerne vise deg noen av de flotte eggene som legges her på Småbru…
April – Forberede hagen utendørs
April er en nydelig tid å være i hagen her på Småbruket Gård. Våren har enda ikke funnet sitt fulle …